Å koke ris er en kunst!

I dag er det andre dagen av fasten og jeg klarte dessverre å bli syk i løpet av natten. Jeg har hanglet litt ett par dager nå, men siden jeg er gravid tenkte jeg at det sikkert var det som lå bak. Men i natt skjønte jeg at jeg har fått influensa og dermed har omtrent hele dagen gått med på sofaen under dyna. 

Mannen min kom hjem fra jobb og satt i gang med å lage kyllingsuppe, som han mente ville gjøre meg bedre. Jeg har et ganske stort kontrollbehov så jeg ble forvist til terrassen så jeg ikke skulle blande meg bort i matlagingen hans. Utover dagen ble jeg bare verre og klarte egentlig ikke få i meg noe særlig mat. Timene snek seg avgårde mot solnedgang, i dag merket nok mannen min sulten mye mer enn i går. 

En times tid før fastebrytingen startet mannen min å forberede maten sin, han satte i gang med å koke ris. Denne gangen klarte jeg ikke la være å blande meg, jeg klarer bare ikke og sitte stille når noen lager ris på noe jeg mener er en ukyndig måte. Riskoking kan ikke overlates til tilfeldighetene. Perfekt timing er nøkkelen til luftig, akkurat passe fast og velduftende basmatiris. Riskornene skal ikke klebes sammen, og de skal bli lange og ha en svak nøtteaktig aroma når de tilbredes.

Min besettelse av ris kommer sikkert fra at jeg har vært en del i Iran og er veldig glad i iransk mat. Iranere vet hvordan ris skal lages og jeg har brukt mange år på å forsøke å få til deres alltid like delikate ris. Det finnes utallige måter å tilberede ris på. Man kan koke den i kjøttkraft med krydder, løk, hvitløk og rosiner som ofte somaliere gjør. Eller den pakistanske varianten som er ganske lik, bare litt annerledes og ofte sterkere krydret. 

I dag laget jeg vanlig hvit ris på den raskeste måten siden jeg var syk.  Først skyller man risen godt, til vannet begynner å bli klart. Basmatiris kan gjerne stå og trekke ca. 20 minutter hvis man har tid, men da må man huske at man må ha i mindre vann og koke den mer varsomt så den ikke blir grøtaktig. I dag lot jeg den bare stå noen minutter i vann mens jeg varmet kjelen med en god slump solsikkeolje. Jeg kokte også opp vann på vannkokeren, som jeg alltid gjør når jeg skal tilsette vann i noe. Den våte risen helles i kjelen (viktig med god kjelebunn som ikke lett brennes) og jeg tilsetter kokende vann på øyemål, hvor jeg har i bakhodet at risen ikke har stått og trukket i vann lenge. Hvis den har trukket en stund i vann, dekker jeg bare så vidt risen med vann, men i dag var det ca. 1-1 1/2 cm over risen. Så tilsetter jeg litt salt og setter lokket med et bomullsklede over og lar det koke opp. Når risen koker skrur jeg ned til lav varme og lar risen stå og trekke i ca 15-20 minutter.


En annen måte å koke basmatiris på, er å koke opp en kjele med saltet vann (litt over halvfull) og tilsette risen. Den skal kokes på høy styrke til den letter opp fra bunnen (dette tar ikke lang tid, særlig om den har ligget en stund i bløt). Man må følge godt med, det tar bare noen få minutter og hvis den kokes for lenge blir den vassen.


Så heller man risen over i et dørslag og heller olje i bunnen av kjelen. Noen ganger skjærer jeg opp ett par poteter i skiver og legger i bunnen, de smaker veldig godt når risen har fått dampe seg ferdig. Varmen må skrues ned og risen går tilbake i kjelen for å dampes ferdig, så den blir luftig og får akkurat passe fast konsistens. Dette tar ca. en halvtime. Her er det også viktig å bruke et klede på lokket. Når risen er nesten ferdig kan man farge en liten del av risen gul med safranvann hvis man ønsker. Potetskrivene smaker nå som en slags chips som passer bra ved siden av de fleste retter. 

Det var i grunn alt jeg hadde å meddele i dag, ikke engang influensa kan knekke min lidenskap for ris.